Mepex fikk støtte fra Handelens Miljøfond til prosjektet «Grønt skift(e) for arbeidsklær» som skal bidra til å forlenge levetiden på arbeidstøy. Sammen med Oslo Universitetssykehus, Asker kommune og NCC har vi gjennomført en omfattende kartlegging og skaffet oss innsikt om hvordan virksomheter kan ta vare på arbeidsklærne og bruke dem lengre enn i dag.

På bakgrunn av kartleggingen, ble det satt i verk tre pilotprosjekter. Pilotperioden strakk seg fra april til september i år. Nå er resultatene fra pilotene klare, og det er utarbeidet en veileder med tips til hvordan virksomheter kan forlenge levetiden på sine arbeidsklær. Dette vil prosjektet dele på et webinar 20. januar 2026 kl 09 – 10.00. Her er noen smakebiter på hva OUS, NCC og Asker kommune har oppnådd av resultater.

Oppnår store besparelser og økt klimagevinst

Piloten ved Oslo Universitetssykehus (OUS) omfattet en rekke tiltak, og hadde blant annet som mål å halvere antall kasserte plagg på grunn av blekkflekker. Det målet har sykehuset nådd. Nå er normal slitasje den viktigste årsaken til at personaltøy blir kastet. Det gir både en økonomisk besparelse og en klimagevinst.

Det å reparere bidrar til å forlenge levetiden på personaltøyet. OUS har en egen systue med tre medarbeidere som reparere skader på personaltøyet og andre sykehustekstiler. I 2024 reparerte de nærmere 40 000 plagg.

TV2 besøkte systua ved OUS i november. Les hele nettsaken her.

Fra forbrenning til over 50 % materialgjenvinning

Tekstilene som er utslitt, kasseres. Totalt kaster OUS mellom 15 og 16 tonn tekstiler i året. I 2024 ble disse tekstilene sendt til forbrenning. Nå har OUS fått en avtale med Norsk Tekstilgjenvinning, og over 50 % av tekstilene blir nå materialgjenvunnet. Dette gir en ytterlig klimagevinst for OUS.

Økt bevissthet blant de ansatte
På gjenvinningsstasjonene Yggeset og Follestad i Asker kommune, har prosjektet ført til en økt bevisst blant de ansatte. Etter å ha merket alle arbeidsklærne med navn, kan de samvaske arbeidsklærne, og ombruk av arbeidsklær er litt en del av en helhetlig rutine for bruk av arbeidsklær på stasjonene.

Den samme økte bevisstheten opplever NCC. De ansatte som jobber på prosjekter ved Drammen og Majorstuen stasjon har satt det å forlenge levetiden på arbeidsklærne på agendaen. En analyse av kasserte arbeidsklær viste at flere av plaggene hadde lengre levetid. Etter en grundig vask brukes arbeidsklærne som låne- og besøksklær.

Samtlige resultater fra de tre pilotprosjektene vil samarbeidspartnerne presentere på webinar 20. januar klokken 09.00.

OUS har en egen systue som reparerer ødelagte sykehustøy. Ferizate Vila (foran) og Abdellah Mahmouh (bak). Det tok bare 1,28 minutter å skifte en strikk i en bukse og 48 sekunder å reparere et hull.

Denne artikkelen ble først publisert i Kretsløpet 6/25

Hvem har ansvaret?

Det har de siste månedene vært ropt et varsku om mulig stopp i innsamling av brukte tekstiler i Norge. Ministeren har talt, det blir ingen økonomisk drahjelp fra statlige myndigheter nå. Myndighetene peker på at kommunene har ansvaret. Men det er jo ikke helt riktig. Kommunenes ansvar er i dag begrenset, ofte avgrenset til tilbudet på gjenvinningsstasjonene. Det er derfor ingen løsning å si at kommunene har ansvaret.

Hovedstrukturen i dagens tekstilinnsamling er en frivillig ordning utenfor kommunal styring og ansvar. Det finansieres av et overskudd på salg av brukte klær. Når overskuddet forsvinner så er det naturlig at tilbudet forsvinner. Det kan forventes at mange av de ideelle organisasjonene må nedjustere sin virksomhet i 2026 og delvis stoppe innsamlingen. Kommunene har ikke et formelt ansvar for å opprettholde dette. Utviklingen går i feil retning, vi trenger egentlig en forbedring av systemer og tilhørende kommunikasjon.

Myndighetene har et ansvar

Myndighetene har på sin side tydeligvis nådd ut med sitt budskap om at det er forbudt å kaste tekstilavfall i restavfallet fra 2025. Det er synd at slik feilinformasjon nå bidrar til å skape problemer i alle innsamlingssystemer med redusert kvalitet. Myndighetene har bidratt til å etablere tekstilavfall som et begrep hos folk, men forskriftens krav gjelder kun brukte tekstiler egnet til forberedelse ombruk og materialgjenvinning. Det er jo ikke tekstilavfall.

Problemene vi ser i dag er også i stor grad knyttet utviklingen i globale markeder. Ja for det har faktisk vært et fungerende globalt marked for både brukte tekstiler til ombruk og materialgjenvinning. De profesjonelle sorteringssentraler i Europa har gjort en fantastisk jobb med å sikre verdiskapning gjennom nøye sortering. Nå har prisene i markedet falt betydelig pga. økt innsamlet volum, dårligere kvalitet og noe redusert sluttmarked.

Mepex har de siste årene bidratt til å få fram mye kunnskap om verdikjeden til tekstilavfall og hvordan man kan få til bedre løsninger for innbyggerne. Det er behov for en ny helhetlig tilnærming som vi skrev i siste nummer av Kretsløpet. Vi trenger en nasjonal tekstilstrategi. Det er viktig å ta utgangspunkt i innbyggernes behov og kommunene og produsentens ansvar.  Det vil klart være plass til de ideelle organisasjonene også framover, men de må kanskje være enda flinkere til å se nye forretningsmodeller framfor å tenke at man kan bare fortsette som tidligere.

Den negative utviklingen har medført vesentlige kutt i gode tiltak for å hjelpe folk som sliter i Norge og utviklingsland.

Mepex har analysert hvordan utsortering av plast fra restavfall, med og uten karbonfangst fra avfallsforbrenning, påvirker utslipp, materialgjenvinning og kostnader. Med Oslo som case viser analysen at kombinasjonen av sortering og karbonfangst gir både større utslippskutt og lavere kostnad per tonn CO₂ enn karbonfangst alene.

Mepex gjennomførte høsten 2025 et prosjekt der vi undersøkte de økonomiske og miljømessige konsekvensene av ulike alternativer for utsortering av plast fra restavfall, med og uten påfølgende karbonfangst fra røykgassen ved forbrenning av restavfall. De første resultatene ble presentert under Arendalsuka. Tomra har nå lansert den ferdige rapporten internasjonalt, og lenke til saken finnes her.

Det er etablert en beregningsmodell og gjennomført analyser med Oslo som case. I Oslo bygges det nå ut karbonfangst med planlagt oppstart i 2030, men det foreligger per i dag ingen planer om sortering av restavfall for å ta ut restpotensialet av plast før forbrenning.

Analysen viser at sentralsortering av restavfall i kombinasjon med karbonfangst (CCS) gir størst samlet gevinst for husholdningsavfallet i Oslo:

• Om lag 7 000 tonn plast kan årlig hentes ut og materialgjenvinnes, tilsvarende rundt 10 kg per innbygger.
• Samtidig kan utslippene reduseres med ytterligere 11 800 tonn CO₂ per år sammenlignet med karbonfangst alene.
• Kostnaden per tonn utslippsreduksjon er 54 prosent lavere når sortering og karbonfangst kombineres enn ved kun karbonfangst.

Forbrenningsanleggene kan dermed spille en nøkkelrolle ved å integrere sortering og karbonfangst. Slik kan Norge både nå EUs krav til materialgjenvinning, redusere direkte CO₂-utslipp og sikre tilgang på råstoff til plastindustrien.

Les hele rapporten fra Tomra her:

Centralized waste sorting delivers the greatest climate benefit | TOMRA

I juli 2022 ble IVAR sitt ettersorteringsanlegg (ESA) på Forus i Sandnes rammet av en omfattende brann. Brannen førte til total ødeleggelse av både sorteringsanlegget for restavfall og papir, og satte et viktig ledd i regionens avfallshåndtering ut av spill.

Etter hendelsen startet IVAR et grundig arbeid med å vurdere hvordan anlegget skulle gjenreises. I 2023 fikk Mepex på nytt tillit som rådgiver i gjenoppbyggingsprosessen. I løpet av 2024 ble det besluttet å prioritere gjenoppbygging av sorteringsanlegget for restavfall, mens etablering av nytt papirsorteringsanlegg foreløpig er satt på vent.

Det nye ettersorteringsanlegget – ESA 2.0 – etableres i samme hall som tidligere. Gjenoppbyggingen av bygningsmassen er nå i all hovedsak ferdigstilt, og kun mindre arbeider gjenstår når prosjektet går inn i 2026.

Et fremtidsrettet sorteringsanlegg

Mepex har bistått IVAR gjennom hele prosessen med å definere hvordan det nye anlegget skal utformes. Etter en grundig intern prosess ble det besluttet å etablere et fleksibelt og robust anlegg som kan sortere ut følgende fraksjoner fra restavfallet som samles inn i IVAR-regionen:

• Blandet plast
• Magnetisk og ikke-magnetisk metall
• Blandet papir, papp og drikkekartong
• SRF (Solid Recovered Fuel)

Anlegget er samtidig tilrettelagt for å kunne sortere ut nye fraksjoner i fremtiden, i takt med endrede krav og nye materialstrømmer.

Brannsikkerhet i fokus

Erfaringene fra brannen har naturlig nok gitt brannsikring og brannbegrensende tiltak høy prioritet i prosjektet. Her har Mepex’ erfaring fra en rekke tilsvarende anlegg vært sentral i utviklingen av gode, gjennomtenkte løsninger som bidrar til både trygg drift og redusert risiko.

Under himlingen er det montert støydempende matter og sprinkleranlegg. Ekstra luftavtrekk monteres for å bedre arbeidsmiljøet.

Stadler valgt som leverandør

Etter en offentlig anbudskonkurranse ble det tyske selskapet Stadler Anlagenbau GmbH valgt som leverandør av prosessanlegget. Sammen med Stadler har prosjektteamet arbeidet tett for å utvikle et optimalt anleggsdesign, med særlig vekt på høy sorteringskvalitet, effektiv drift og godt vedlikehold.

Produksjonen av prosessutstyret er nå i sluttfasen, og deler av utstyret er allerede levert til anlegget. Selve montasjearbeidet starter medio januar og vil pågå frem mot sommeren.

FAT (Factory Acceptance Test) av en av siktene som skal leveres til anlegget. Testen ble utført hos Stadler i Slovenia.

Klar for en ny epoke

Det er inspirerende å se hvordan ESA 2.0 nå reiser seg – bokstavelig talt – fra asken. Vi ser frem til et begivenhetsrikt 2026, der et nytt, moderne og fremtidsrettet ettersorteringsanlegg igjen vil spille en sentral rolle i IVAR-regionens avfallshåndtering.

I sommer fikk kunder i to Extra-butikker teste ut en ny pose til frukt og grønt som også kan brukes til matavfall hjemme. Prosjektet er et samarbeid mellom COOP Norge, Hadeland og Ringerike Avfallsselskap, Asker kommune og Mepex, med støtte fra Handelens Miljøfond. Nå er resultatene klare.

Hvorfor teste nye poser?
Innen 2030 vil EU forby de aller tynneste plastposene som blant annet brukes til frukt, grønt og bakervarer. Samtidig innføres forbud mot å emballere frukt og grønt under 1,5 kg i engangsplast. Målet er å redusere bruken av fossil plast og hindre forsøpling. Dagligvarekjedene må derfor finne nye og smartere løsninger for kundene, for eksempel å bytte ut plastposene med en pose som også skal brukes til matavfall.

Én pose – to formål
På Extra Askerholmen ble plastposen byttet ut med en bionedbrytbar pose, og Extra Jevnaker en papirpose. Begge kunne brukes som matavfallspose i kommunens innsamlingsordning. Kundene fikk informasjon i butikk, og tilbakemeldingene fra kunder og ansatte i butikken har vært positive. Tiltaket oppleves som enkelt, forståelig og miljøvennlig.

Begge posene ble brukt på nytt til matavfall
I en spørreundersøkelse svarte 84 prosent at de hadde brukt posene på nytt til matavfall. Papirposen fikk best vurdering, hele 92 prosent opplevde at den fungerte godt både til frukt og grønt og til matavfall hjemme. Flere kunder ønsker at ordningen blir tilgjengelig i flere butikker, og peker på at god informasjon er viktig for å lykkes.

Ønsker felles bransjeløsning
Sylvia Lofthus, kvalitetssjef for emballasje i COOP Norge, sier at et mål med prosjektet har vært å skaffe et kunnskapsgrunnlag som på sikt bidra til en bransjeløsning. – Resultatene er lovende og viser at dette kan være em retning å gå for å møte kravene i EUs nye emballasjeforordning (PPWR), sier Lofthus.

Hva skal til for at løsningen skal kunne tas i bruk i alle dagligvarebutikker?
En sentral barriere er at kommunene i dag bruker ulike typer poser til innsamling av matavfall, med forskjeller i både materiale, størrelse og kvalitet. For å lykkes med en landsdekkende løsning må det etableres en felles standard og samordning mellom dagligvarebransjen og kommunene, slik at posene fungerer i hele verdikjeden – fra butikk til avfallsbehandling.

En kartlegging Mepex gjennomførte i 2022, viser at det er plastposer og bionedbrytbare poser som er mest brukt til matavfall. Kun 7 prosent av kommunene bruker papirpose. På Ringerike har de brukt papirpose til matavfall i flere år.

Ole Petter Løbben, daglig leder i HRA håper at flere kommuner følger etter.
–Biogassanleggene ønsker jo ikke plast inn i anlegget. Plast reduserer utbyttet i anleggene og representerer en betydelig forbrenningskostnad. Dessuten produserer biogassanleggene store mengder biogjødsel, der plast er uønsket. En slik endring er krevende, men med riktig utstyr (luftet kurv) og god kommunikasjon tror jeg de fleste kan få dette til, sier han.

Les hele rapporten og anbefalinger for videre arbeid her.

Et nytt pilotprosjekt ved Oslo universitetssykehus (OUS) tester ut ulike modeller for ombruk i fire kantiner. Til sammen har kantinene på Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet redusert forbruket med over 6 000 engangsbeholdere i uka.

Prosjektet skal finne ut hvordan ombruksløsninger kan fungere i en travel sykehushverdag. En sentral utfordring som må løses er å få serviset levert tilbake til kantinene. For å se hvilke tiltak som fungere best tester vi ulike måter å få folk til å levere tilbake serviset på, gjennom kommunikasjon, pant og digital sporing. Hensikten er å finne ut hva som faktisk fungerer i praksis.

Prosjektet gjennomføres i samarbeid mellom OUS, ISS og Mepex, med støtte fra Handelens Miljøfond. Erfaringene skal deles bredt og bidra til at flere virksomheter kan fase ut unødvendig engangsplast.

Resultatene så langt

Totalt sparer kantinene hele 6000 engangsbeholdere i uka. Det betyr mindre søppel, mindre plast og et viktig steg i riktig retning for et mer miljøvennlig sykehus.

Nina Due, bærekraftsansvarlig på OUS, og Odd Egil Akselsen, ansvarlig for kantinene fra ISS, er godt fornøyd med resultatene så langt:

Et nytt kunnskapsgrunnlag fra Mepex, utarbeidet for Miljødirektoratet, viser at Norge står foran store kapasitetsutfordringer når det gjelder behandling og disponering av avløpsslam. Med EUs reviderte avløpsdirektiv ventes mengden slam å øke med over 40 % de neste tiårene – tilsvarende rundt 75 000 tonn tørrstoff. Dette skjer samtidig som nytt gjødselregelverk strammer inn muligheten til å spre slam i jordbruket.

Strengere krav fra EU og økte mengder slam
I dag produseres det rundt 170 000 tonn slam årlig i Norge. Over 80 % av dette brukes på jordbruksarealer, grøntarealer eller i ulike jordprodukter, mens en liten del forbrennes eller deponeres. Når det nye avløpsdirektivet innføres, må flere byer og tettsteder bygge ut renseanlegg. Krav til både sekundær- og tertiærrensing vil bidra til at slamproduksjonen øker betydelig. En betydelig del av økningen vil komme på Vestlandet og i Nord-Norge der det i dag er svært begrenset med spredeareal for slam.
Norsk Vann har beregnet at økningen kan bli så høy som 40 %. Samtidig er dagens behandlingskapasitet allerede utnyttet, og det finnes ingen vesentlig ledig kapasitet ved norske behandlingsanlegg.

Slammet som ressurs – og utfordring

Slam benyttes i dag primært som jordforbedringsmiddel på karbonfattig jordbruksland. Slam er rikt på næringsstoffer som fosfor og nitrogen, men disse ressursene utnyttes bare delvis i dag.

Slammet inneholder også noen stoffer vi helst ikke vil ha i naturen, som tungmetaller, organiske miljøgifter og mikroplast. Konsentrasjonene er lave og Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) anser det som trygt å bruke slam i jordbruket i dag. Likevel vet vi for lite om langtidsvirkningene. Derfor gjør VKM nå en ny vurdering av risikoen ved å bruke slam. Den skal være ferdig innen utgangen av 2025.

Nye metoder må tas i bruk

Kunnskapsgrunnlaget gjennomgår og vurderer ulike behandlingsmetoder for slam. De metodene som er mest aktuelle er:

• Biogass (anaerob stabilisering) er den mest brukte løsningen i dag og scorer høyt på modenhet, ressursutnyttelse og klimaeffekt. Men metoden fjerner ikke organiske miljøgifter, og bruken av biorest er utfordrende i områder med lite spredeareal.
• Kompostering (aerob stabilisering) er utbredt og bryter ned enkelte miljøgifter, men energien i slammet går tapt.
• Forbrenning, enten i kommunale forbrenningsanlegg, sementovner eller som monoforbrenning med fosforgjenvinning, gir effektiv destruksjon av miljøgifter. Ulempene er høye kostnader og tap av næringsstoffer dersom fosfor ikke gjenvinnes.
• Pyrolyse trekkes frem som en interessant løsning med mulighet for produksjon av biokull, men teknologien er foreløpig lite utprøvd i Norge og vurderes som kostbar. Utviklingen innen pyrolyse går allikevel fort, og det er flere anlegg under etablering i Europa.
• Utvinning av fosfor fra aske blir stadig viktigere. Fosfor er en kritisk råvare i EU og flere land, som Tyskland, har allerede innført krav om gjenvinning av fosfor fra avløpsslam.

Behov for strategi og investeringer

Kunnskapsgrunnlaget konkluderer med at Norge må ta stilling til en helhetlig strategi for slamdisponering. Det vil ikke være mulig å fortsette med dagens høye andel bruk i jordbruket, og alternative løsninger må tas i bruk i større omfang. Nye metoder må utvikles og tas i bruk for å utnytte ressursene i slammet og ivareta helse og miljø.

Kunnskapsgrunnlaget viser også til at både transport, økonomi og lokalisering av nye anlegg vil være avgjørende faktorer for å lykkes. Med strengere krav fra EU og nasjonale myndigheter haster det å komme i gang med planleggingen.

Et vendepunkt for sirkulærøkonomien

Samtidig peker rapporten på at utfordringen også gir muligheter. Bedre utnyttelse av næringsstoffene i slam, kombinert med innovative behandlingsmetoder, kan bidra til å styrke sirkulærøkonomien i Norge.

Kunnskapsgrunnlaget understreker at vi nå har et handlingsrom for å utvikle løsninger som både er klimavennlige og økonomisk bærekraftige – og at dette kan gjøre slam til en verdifull ressurs også i fremtiden.

Plastmåleren er lansert som en del av regjeringens satsing på å redusere engangsplast. Løsningen gir virksomheter en enkel og strukturert måte å rapportere plastforbruk og tiltak på – med mål om å halvere bruken innen 2026.

Plastmåleren er nå tilgjengelig som en del av Plastpartnerskapet – et samarbeid mellom Klima- og miljødepartementet og en rekke næringslivsorganisasjoner, etablert i april 2024. Målet med partnerskapet er å få ned forbruket av engangsplast i Norge, med et nasjonalt mål om å halvere solgte enheter innen 2026, sammenliknet med 2022.

Mepex har på oppdrag fra Emballasjeforeningen utviklet rapporteringsløsningen som støtter dette arbeidet: Plastmåleren. Administrerende direktør i Emballasjeforeningen, Kari Bunes takker Mepex for godt utført oppdrag.

Den digitale løsningen gjør det enkelt å rapportere årlig forbruk av engangs matbeholdere til hurtigmat og ta-med-mat, samt drikkebegre som helt eller delvis består av plast. I tillegg gir Plastmåleren mulighet til å registrere gjennomførte tiltak for å redusere plastbruken, følge trender og utvikling over tid, sammenligne egne tall med aggregert statistikk fra andre aktører, og gi myndighetene samlet innsikt i tiltak og utvikling på nasjonalt nivå.

Plastmåleren forenkler rapporteringen og gir Plastpartnerskapet et solid beslutningsgrunnlag for å følge opp fremdriften mot målet i 2026.

Vi ønsker Kristin Reed Lone varmt velkommen som ny rådgiver i Mepex! Hun styrker vårt team for datafangst og analyse med solid kompetanse innen miljø- og bærekraftsrådgivning, og har allerede rukket å komme godt i gang med prosjektarbeid.

Kristin kommer fra rådgiverselskapet WSP, der hun jobbet med miljø- og bærekraftsrådgivning i utbyggingsprosjekter innen både bygg og jernbane. Spesielt har hun hatt stor interesse for prosjekter med fokus på ombruk av byggematerialer, og har også bidratt til fagutvikling, klimastrategier og bærekraftrapportering internt i WSP Norge.

Hun har en mastergrad i industriell økologi fra NTNU, med en tverrfaglig bakgrunn som kombinerer miljø, økonomi og ressursforvaltning. I sin masteroppgave brukte hun materialstrømsanalyse (MFA) for å utvikle systemforståelse og framskrive scenarier for håndtering av brukte elbilbatterier i Norge. Gjennom dette arbeidet fikk hun verdifull innsikt i hvordan kvalitative og kvantitative metoder kan kombineres for å analysere komplekse systemer – en tilnærming hun ønsker å videreføre i Mepex-prosjekter.

Kristin har også erfaring med livssyklusanalyse (LCA), og er spesielt opptatt av hvordan metodene kan brukes for å fremme sirkularitet og helhetlig ressursforvaltning. Da Mepex søkte etter en rådgiver med nettopp denne faglige profilen, traff det midt i blinken for henne.

På fritiden trives Kristin best ute i naturen – aller helst med ski på beina i fjellet. Hun er en allsidig dame som like godt kan befinne seg i klatreveggen som på seilas i fjorden.

Vi gleder oss til å jobbe sammen med Kristin, og til å dra nytte av hennes engasjement og kompetanse i våre prosjekter!

Utslipp fra båtpuss og spyling av fritidsbåter forurenser Oslofjorden med miljøgifter og mikroplast. På oppdrag fra Miljødirektoratet har Mepex og SALT levert et kunnskapsgrunnlag og forslag til ny forskrift for å få kontroll på utslippene fra småbåthavnene.

Hvert år lekker store mengder kobber, mikroplast og giftstoffer ut i Oslofjorden når fritidsbåter vaskes og pusses i småbåthavner. En ny rapport fra Mepex viser at over 47 tonn kobber og nesten ett tonn mikroplast kan slippes ut fra båtlivet langs fjorden. Utslippet skjer i forbindelse med spyling, vedlikehold og oppussing av fritidsbåtene mens de står på land.Spyling av båter ved opptak i Vollen båtforening

Dette er utslipp vi kan gjøre noe med, ifølge Mepex. Rapporten anbefaler en juridisk bindende forskrift som stiller krav til oppsamling og rensing av spylevann og støv fra vedlikehold – og den teknologien finnes allerede. Mange havner er klare, men venter på regulering før de tør investere.

– Dette er en lavthengende frukt for å forbedre tilstanden i fjorden, sier prosjektleder Jarle Marthinsen i Mepex. – Vi har løsninger som virker, og kostnadene per båt er relativt lave – ofte under en tusenlapp i året. En forskrift vil gi forutsigbare rammer, slik at flere havner tør å investere i tiltak.

Mepex anbefaler at forskriften fases inn gradvis, med krav først til de største havnene og i de mest sårbare områdene. I tillegg bør havnene få tilgang til utlånsordninger og veiledning, slik at de enklere kan gjennomføre tiltak.

Rapporten, bestilt av Miljødirektoratet, vil bidra til å redusere én av mange forurensningskilder i Oslofjorden – på en kostnadseffektiv og gjennomførbar måte.

Last ned rapporten her (pdf)