Da IVAR sitt ettersorteringsanlegg for restavfall stod ferdig våren 2019, var anlegget det mest avanserte i sitt slag i Norge. Sorteringsanlegget skulle ta imot avfall fra 360 000 innbyggere og sortere ut papir, plast og andre verdifulle materialer.  

Sommeren 2022 ble avfallsbransjens største mareritt en realitet også her. Brann. Synderen? Sannsynligvis et litiumbatteri.

Ikke en tilbakeskuende type
Rudolf Meissner er fagansvarlig for gjenvinning hos IVAR, og beskriver seg selv som både mor, far og fødselshjelper for anlegget.  Etter bare tre års drift så Rudolf livsverket går opp i røyk.

–Jeg hadde ikke så mye tid til å tenke i første runde, forteller Rudolf. –Anlegget brant fredag, og innen mandag måtte vi finne en alternativ løsning på hvor renovasjonsbilene kunne levere restavfall og papir. Så det var mye å gjøre i løpet av de timene der. Lørdag morgen skulle jeg på sykkelferie, og det gjorde jeg.  

Bilde: Rudolf Meissner, fagansvarlig for gjenvinning i IVAR. Foto: IVAR

To dager senere, midt på en åker i Frankrike, forteller Rudolf at han ble ringt opp av NRK med det klassiske “hva føler du nå?» spørsmålet. –Jeg sa til journalisten at jeg rett og slett ikke hadde tid til å bli lei meg. Jeg gikk inn i operativ modus. Jeg hadde tre ukers ferie og etterpå tenkte jeg at vi må bygge opp igjen. Det var en trist sak, men om jeg får si det selv så tok jeg det ganske sporty.  

Dyrkjøpt erfaring – enormt fokus på brannsikkerhet  
I likhet med mange andre anlegg så er brann dessverre blitt en del av hverdagen. Blant ansatte i IVAR så henger brannen fortsatt i. Det har resultert i et voldsomt fokus på brannsikkerhet. Avfallsstrømmene er blitt mer komplekse, og det trengs mer avansert sikkerhetsutstyr. For eksempel stiller forsikringsselskapene mye strengere krav til brannteknisk utstyr enn myndighetskravet. Det gjør at anleggene blir dyrere.  

I IVAR er de opptatt av å bruke erfaringene konstruktivt.  

Foto: IVAR

– Vi kommer til å stille strengere krav til leverandører nå enn tidligere, sier Rudolf, –men jeg tenker det er bra. Det vil bidra til innovasjon og nye løsninger for blant annet brannsikkerhet som vil komme hele bransjen til gode. 

Ikke lenger finsortering av plast 
– I tillegg til dette med brannsikkerhet så har vi med oss verdifull erfaring fra tre års drift av anlegget. Det gjør at vi ser på noen andre løsninger, men i det store og det hele så mener vi at har vi gjort mye riktig, sier Rudolf. 

–Den største forskjellen er at rammebetingelsene har endret seg når det gjelder plast. Det forrige anlegget vårt finsorterte plast i 5 ulike kvaliteter. Nå bygger Plastretur og Tomra et eget finsorteringsanlegg. De har oppfordret oss til å ikke finsortere plast på samme måte lenger, så det har vi tatt innover oss. Det nye anlegget vil først og fremst sortere ut en blandet plastmiks. Vi satser på å sortere ut to ulike mikstyper; en som inneholder mest mulig “god plast”, altså plast som er lett å resirkulere, som PE, PP, PET og PS og blandinger av disse.  

Vi kommer også til å sortere ut en plastmiks som er vanskelig å resirkulere, og plast som ikke er emballasjeplast, som syntetiske plasttekstiler. Slik “dårlig plast” vil bli sortert ut og brukt som høyverdig brensel. Min drøm er at denne plastmiksen en gang kan gå til Heidelberg Materials i Brevik, der plasten brukes som brensel i sementproduksjonen og hvor CO2-utslippene fanges opp i karbonfangstanlegget som bygges nå.   

Miljø kommer først: minst mulig plast i restavfallet 
At miljøfanen holdes høyt i IVAR er tydelig, men på sikt vil dette være økonomisk gunstig, mener Rudolf.  

–Vårt hovedmål for plastsortering er rett og slett å sende minst mulig plast gjennom restavfall til forbrenning. Jo mindre plast som havner i forbrenningsanlegget, jo større er muligheten til å få CO2 rabatt for fossilplast som brennes. Denne avgiften vil øke grassat framover. Vi kan levere restavfallet som er strippet for 80 % av plasten. På sikt kan vi kanskje få ut bleier. Det vil redusere andel fossilt karbon i restavfallet dramatisk.  

Rudolf har snakket på inn- og utpust en halvtimes tid nå, men er fortsatt like entusiastisk. 

Fit for the future – skalerbart anlegg 
– Så har vi jo våre tanker om framtiden. Vi har ikke alle svarene nå, men er rimelig sikre på at kravene vil skjerpes ytterligere og at nye muligheter kommer. Derfor bygger vi ikke bare opp anlegget slik som det var. Vi holder av noe plass til framtidige utvidelser. Kanskje vil det på senere tidspunkt bli utsortering av syntetiske tekstiler. Bomull og ull som havner i restavfallet vurderer vi å være for forurenset, men syntetiske tekstiler tar ikke til seg så mye smuss og fukt. Vi holder også av plass for fremtidig utsortering av bleier. I Nederland og Italia har de allerede etablert anlegg for å gjenvinne bleier. På sikt tror jeg at det vil komme en returordning for bleier. Det trenger vi for å klare å oppnå 65 % kravet. ROAF har testet ut utsortering av bleier allerede, så vi vet det er teknisk mulig.  

Vi er opptatt av anlegget er fit for the future. Oppskalertbart. Det betyr at vi har noe uutnyttet areal i dag, men jeg tror det er riktig. 

“Grapsent” finstoff 
– Den tredje muligheten for å øke materialgjenvinningen er å gjøre noe mer med finstoffet, sier Rudolf.  

Vi har ikke hørt uttrykket “grapsent” før, men skjønner godt hva det betyr.  

Rudolf forklarer. –Finstoffet er småbiter mellom 0-60 mm. Det utgjør 30-35 % av vekten til restavfallet. Klarer vi å få halvparten av dette til materialgjenvinning så vil det ha drastisk effekt på måloppnåelsen. Men det vil koste. 

Bilde: Slik ser finstoffet ut. Foto: IVAR

Sammen med fire andre sorteringsanleggsaktører er IVAR i gang med et førkommersielt anbud på hvem som kan levere utstyr til et utsorteringsanlegg for finstoff. Forskningsrådet har bevilget 10 millioner kroner til prosjektet. 

– Vi ønsker å ha ut glass, plast, metall, organisk. Muligens også en mineralsk fraksjon som kan deponeres. Metall tar vi ut allerede i dag, det er piece of cake. Rudolf forteller at de har fått innspill fra flere, og det vil nå bli arbeid med prototyping etc.  

– Dette prosjektet hadde vi ikke fått i stand uten finstoffutredningen som Kjell Fredriksen og Mepex gjorde sammen med Tomra i Koblenz, sier Rudolf.  

Les også: IVAR jaktar det minste avfallet til gjenvinning – vil utvikle ny teknologi, NRK, 31.01.24.

65 % målet – er det i det hele tatt mulig? Hva mener du er den største utfordringen vår, og hva skal til for å nå målkravene? 

– Jeg har stor tro på at ettersorteringsanlegg vil bli standard i Norge for alt husholdningsavfall. Nå innføres det flere nasjonale krav og forskrifter til å få kommunene til å bevege seg mot målet på 65 % materialgjenvinning. I løpet av mine 30 år i bransjen og erfaring med norsk avfallspolitikk er det først nå at det kommer tallfestede utsorteringskrav til kommunene. Jeg tror at disse kravene blir veldig høye, ikke bare på plast, men på andre ting. Kildesortering vil fortsatt være viktig, men i mange tilfeller vil ikke dette strekke til for å nå målsettingene myndighetene har satt.  

Bransjen må være koblet på regelverksutformingen 
Til tross for en hektisk arbeidshverdag forteller Rudolf at de har god dialog med miljømyndighetene. –Vi skulle gjerne hatt enda mer tid til å jobbe med dette. Det er store prosesser på gang i EU, og det er kritisk at vi får fram kunnskapen vår om ettersortering. Hvis ikke risikerer vi at det tas beslutninger som ikke er i tråd med løsningene som etableres i praksis. For eksempel er det takket være oss og ROAF at Miljødirektoratet har hatt kunnskap å dele med EU om hvilke resultater vi får ut av ettersortering av restavfallet.

Roser norsk konsulentbransje 
Rudolf forteller at på internasjonale avfallskonferanser og møter ofte er akademia som dominerer. I Norge er det derimot et svært høyt nivå på konsulentsiden. 

– Vi fikk hjelp av Mepex i planleggingen av det forrige anlegget, og har valgt å samarbeide med Mepex på nytt. Kompetansen her er veldig høy på alle områder. Som samfunnsgeograf elsker jeg å samarbeide med ingeniører. Kommer jeg med et problem så er tilnærmingen: dette skal vi fikse. 

Sorteringsanlegg for plast i Norge

Det bygges opp en helt ny infrastruktur for avfall i Norge. Høyere krav til materialgjenvinning betyr at vi må klare å utnytte en mye større andel av ressursene i avfallet enn vi har klart til nå. Er vi klare for å la maskinene ta over?  

Bilde: Rapporten Materialgjenvinning av norsk plastavfall – 50% innen 2025, (2021) skisserte Mepex opp hvordan infrastrukturen for sortering av plastavfall kan bygges opp i Norge. Noe er endret, men rapporten danner langt på vei grunnlaget for hvordan Norge må bygge opp infrastruktur for å kunne nå de krevende målene som er satt.

• ROAF (Romerike Avfallsforedling) var først ut og etablerte sitt anlegg på Skedsmo utenfor Oslo i 2014.   
• I 2019 kom IVAR sitt ettersorteringsanlegg for restavfall og gjenvinningsanlegg for plast utenfor Stavanger.  
• Tomra og Plastretur bygger nå et finsorteringsanlegg for plast, som skal ta imot kildesortert plast fra husholdninger og grovsortert plast fra kommunale anlegg. Etter planen skal anlegget være klart siste kvartal i 2024.
• Det planlegges flere nye kommunale grovsorteringsanlegg som skal levere til nasjonalt anlegg, blant annet i Østfold og i Trøndelag.